Skoleendring er vrient- del 2

Da har jeg kommet til andre del i serien om en rektors opplevelse av utfordringene med skoleendring. Denne artikkelen fra min lokalavis gir en god illustrasjon på hvorfor lærerhøgskolen er en utfordring for oss rektorer (hele artikkelen stod kun i papirutgaven). Artikkelen beskriver en liten skoles kamp for tilværelsen
i en økonomisk dårlig styrt kommune og jeg skal ikke ta stilling til om skolen bør legges ned eller ikke. Tre høgskolelærere blir  intervjuet og de forteller om Lisleherad skole sin uteskole. Det er to ting i artikkelen som gir en pekepinn på den pedagogiske holdningen til de tre høgskolelærerne:

• De hevder at uteskolen i Lisleherad er unik i nasjonal og internasjonal sammenheng uten å vise til et eneste læringsresultat.
• De mener Lisleherad skole med sine 46 elever, ikke må legges ned på grunn av sin unikhet

Det er overraskende at lærere på en lærerhøgskole i 2011 ikke er opptatt av læringsresultater. Det er også overraskende at de foreslår at bare 46 av kommunens 1414 grunnskoleelever skal nyte godt av det de kaller en unik pedagogisk metode. Opplæringsloven sier vel noe om lovligheten når det blir for store forskjeller mellom grunnskoler internt i kommunen.

Min opplevelse av lærerutdanningen i Norge, er at den ramlet av lasset i en litt humpet sving for mange år siden. I en undersøkelse jeg kom over for en del år tilbake var forskerne opptatt av som betydde mest for utøvelsen av lærergjerningen. Jeg husker ikke hvem som utarbeidet undersøkelsen, men jeg husker resultatet meget godt. Det som betydde mest var egen skolegang, som nummer to kom debutåret som lærer og det som betydde minst var lærerutdanningen. Et sjelsettende og uforglemmelig øyeblikk fra min tid som underpresterende lærerstudent, var da en medstudent ble bedt om å søke seg over til universitetet fordi han stilte for mange brysomme spørsmål til høgskolelærerne. Jeg erindrer også med gru de lave forventningene og undervurderingen vi som lærerskolestudenter ble møtt med. Min erfaring er at dette ikke har endret seg nevneverdig og en litt oppvakt student kan fremdeles gjennomføre det fireårige studiet på tre uker med en kveldsjobb i tillegg.

Hovedproblemet for en rektor slik jeg ser det er at de nyutdannede lærerne ikke har noe å bidra med for å endre skolen slik at elevene lærer mer. I løpet av seks måneder så er den nyutdannede læreren så godt integrert i den lokale kulturen, at du ikke lenger merker noen forskjell på hvem som har lang og kort fartstid på skolen din. Stykkprisfinansieringen, som kort går ut på at jo flere studenter som får godkjent utdanningen - jo høyere statlig overføring får den enkelte høgskole - har vel heller ikke bidratt til å heve nivået på de norske høgskolene. Det er 22 høgskoler og 7 universiteter i Norge, og det betyr at det er mange relativt små kompetansemiljøer på høyere utdanningsnivå i Norge. Og for meg som leder en liten bygdeskole så er det alene mer enn nok til å bli relativt bekymret for fremtiden til våre skolebarn.