Skoleendring er vrient - del 3

Skoleendring er vanligvis ikke det første jeg tenker på når jeg hører navnet Christian Tybring-Gjedde (CTG). CTG er en stortingspolitiker fra FRP som ønsker en endring i det norske samfunnet. Strategien hans er å tråkke på mennesker med en annen kulturell bakgrunn når han fremmer sine synspunkter i det offentlige rom. CTG sin endringsstrategi har ført til at han bl.a. har mottatt drapstrusler, og det har igjen ført til at
han er sykemeldt på ubestemt tid. Jeg er helt uenig i den endringen CTG ønsker, og jeg tar også avstand fra måten han har ytret seg på. Samtidig er det helt uakseptabelt å drapstrue ham for hans meninger og ytringsform. CTG sine erfaringer synliggjør et offentlig debattklima preget av destruktive mekanismer som gjør det svært utfordrende å ta initiativ til og gjennomføre endringer. Dette endringsfiendtlige debattklimaet ser jeg igjen i ulike lag i samfunnet, og jeg opplever de samme destruktive mekanismene i rektorrollen når vi skal gjennomføre endringsprosesser.

På min skole ønsket vi å endre det sosiale skolemiljøet gjennom å heve kvaliteten på de praktisk estetiske fagene i samarbeid med profesjonelle kunstnere. Målet var å skape stolthet over hjemkommunen og samarbeidsdyktighet i elevgruppen og prosjektene var godt synlige i mediene. Dette har vært mer vellykket enn jeg forutså, men hva har jeg som rektor møtt på veien? Under et foreldremøte for alle foreldrene i gymsalen på skolen, åpenbarte bygdedyret seg gjennom en håndfull foreldre. Kraften, usakligheten og mengden negative utbrudd mot skolens måte å arbeide med det sosiale skolemiljøet på, var massivt fiendtlige. En folkemusiker som mente vi fremstilte en lokal felespiller på feil måte i en skoleforestilling, skrev et tosiders leserinnlegg i lokalavisen der hun ga eder og galle et ansikt. Igjen massiv fiendtlighet.

Hva var det vi egentlig hadde gjort? Jo, vi tok initiativ til og gjennomførte en endring med synlighet i det offentlige rom. Men i motsetning til CTG så ønsket vi en endring til det bedre og vi tråkket heller ikke på noen. Allikevel møter jeg som skoleleder de samme destruktive mekanismene som Christian Tybring-Gjedde gjorde. Det er mer enn betenkelig at både konstruktive og destruktive initiativ til endring blir møtt med den samme fiendtligheten. Dessverre er det skapt en aksept for fravær av folkeskikk i offentlige debatter i Norge, og da får vi de politikerne, de skolene og ikke minst de skolelederne vi fortjener. Men elevene fortjener bedre.