Kan IKT-støtte bryte passiviseringens forbannelse?

Vi fikk ny rådmann for et år siden og han har på imponerende vis begynt arbeidet med å profesjonalisere hele organisasjonen. Han har satt fokus på ledelsesutvikling med jevnlige samlinger for alle mellomlederne i kommunen. Samtidig er jeg halvveis mot en master i ledelse ved BI, Oslo. Dette gir meg gode muligheter til å observere hvordan IKT-støtte brukes i kommunal lederutvikling og i undervisning av skoleledere i høyere utdanning. Jeg er opptatt av IKT-støtte fordi jeg tror det kan øke læringen for alle involverte i skolesystemet vårt. Det jeg tenker på som IKT-støtte er sosiale medier, digitalt utstyr og hvordan det brukes for å øke læringen.

Rådmannen har frem til nå gjennomført 4-5 lederutviklingssamlinger for alle mellomlederne i kommunen. Samlingene har blitt ledet av innleide konsulenter og av rådmannen og hans lederteam. Den eneste IKT-støtten som har vært i bruk er powerpoint presentasjoner med PC og projektor. Jeg har hvert student ved BI i et og et havt år og undervisningen har vært organisert med 5-6 samlinger på tre dager hver. Den eneste IKT-støtten som har vært i bruk i undervisningen er powerpoint presentasjoner med PC og projektor. En interessant observasjon er at undervisningsoppleggene på kommersielle BI og i bygdekommunen jeg jobber i, har vært like på metodikk og på bruk av IKT-støtte og med et interessant innhold som utgangspunkt.

Denne uken var jeg først tre dager på BI og hadde arbeids- og elevrett sammen med skoleledere fra hele Norge og jeg avsluttet uken med todagers ledersamling sammen med mellomlederne i kommunen jeg jobber i. Jeg har i fem dager opplevd det grunnskoleelever altfor ofte må gjennomgå i 1900 dager over en tiårsperiode. Det som i utgangspunktet er interessant blir omgjort til et kjedelig pliktløp med mye bortkastet tid der jeg har vært passiv mottaker av informasjon. Det kan hende jeg kommer til å lære mye fra disse fem dagene, men det avhenger av hvordan jeg gjør "leksearbeidet" mitt. Hvordan jeg på egenhånd jobber med informasjonen jeg som passiv mottaker har fått. Jeg kommer til å lære mye fordi jeg er motivert og fordi jeg har har knekt skolekoden, men hvordan lærer skoleelever på egenhånd hvis de ikke har foreldre som er gode læringsforbilder? Kanskje passiviseringens forbannelse er hovedgrunnen til sosial reproduksjon i Skole-Norge?

Uansett så sitter jeg igjen med frustrerende lite læring etter fem dager med lederutvikling. Det kunne vært en uke med refleksjon i dialog med interessante lederkollegaer og med mye læring og påfyll av energi. Istedet kryper jeg utslitt til sengs klokken halv ni på fredags kveld uten at jeg kan se at læringsutbytte står i stil til kreftene og tiden jeg har brukt. Hvorfor blir jeg så sliten av å være passiv mottaker av informasjon? Jo, jeg har fått redusert muligheten til å lære i en passiv mottakerrolle og så kompenserer jeg med å bruke altfor mye krefter på å konsentrere meg i håp om å lære noe. Det kan jeg gjøre i fem dager, fordi jeg vet at jeg på mandag skal gjøre noe annet igjen. Elevene derimot må beskytte seg for å overleve i det trettenårige skolesystemet vårt, og det gjør de ved å koble ut konsentrasjonen og dermed redusere læringsutbytte sitt enda mer.

Det positive med å oppleve en frustrende læringssituasjon er at jeg ser på min egen lederpraksis med nye øyne. Hvordan bruker jeg IKT-støtte til å øke læringen for lærerne ved min egen skole? Den eneste IKT-støtten som har vært i bruk er powerpoint presentasjoner med PC og projektor. Jeg er med andre ord et kjerneprodukt av utdanningssystemet vårt. Det har jeg ikke lyst til å være lenger og siden jeg ikke er spesielt begeistret for lange blogginnlegg så stopper jeg her. I det neste innlegget vil jeg blogge om min egen plan for å bruke IKT-støtte for å bryte passiviseringens forbannelse i rektorgjerningen min.